Enten de synger nasjonalsangen eller ikke, om de publiserer støttemeldinger til demonstrantene eller inntar en mer diskret holdning. Alt kan brukes mot dem, utenfor landet og spesielt innenfor.
REKLAME
Det iranske lagets vanskelige posisjon i VM i Qatar ble oppsummert av treneren, portugisiske Carlos Queiroz, etter 6-2-tapet mot England i den første kampen:
«Du kan ikke engang forestille deg hva disse gutta har vært gjennom de siste dagene, rett og slett fordi de ønsket å uttrykke seg som spillere. Uansett hva de sier, vil det være folk som vil drepe dem,» kommenterte han.
Hvis støtten på sosiale medier eller på kamper (ikke feire mål eller ikke synge hymnen) ble godt mottatt av demonstrantene, endret panorama seg etter møtet mellom Queiroz og troppene hans med den ultrakonservative presidenten Ebrahim Raïsi, kort tid før reisen til Qatar.
REKLAME
Fotball eller protester?
Såret som åpnet seg, i et folk som brenner for fotball og der landslaget alltid fungerte som et bindeledd mellom ulike politiske følsomheter, føltes mot England.
Rop om "frihet, frihet" lød fra tribunen fullpakket med iranske fans, som også ropte navnet til den tidligere Bayern München-spilleren Ali Karimi, en maktkritiker.
2-0-seieren over Wales i den andre kampen, som opprettholdt lagets sjanser til å kvalifisere seg til andre VM-runde for første gang, skapte ingen oppsikt.
REKLAME
Før avspark sang spillerne halvhjertet nasjonalsangen for første gang siden protestene startet i Iran.
Myndighetene var raskt ute med å feire seieren, og plasserte nok en gang laget i sentrum for kritikk og debatt. På Twitter tvitret øverste leder Ali Khamenei: «De iranske landslagsspillerne gjorde den iranske nasjonen glad. Måtte Gud gjøre dem lykkelige.»
Etter det bestemte regjeringen seg for å løslate 700 fanger for å "feire" seieren.
REKLAME
Hvis spillere viser, selv i det stille, støtte til opprøret, risikerer de å bli undertrykt. Og på den annen side er det aktivister og folk sompromede må kjempe, risikere livet i Iran og forventer at de skal være flaggbærerne (...) Dette er spillernes dilemma. De er mellom stein og hard. Uansett hva de gjør, vil de lide konsekvensene. Det er en reell risiko for dem hvis situasjonen blir enda mer komplisert i Iran.»
Jean-Baptiste Guégan, professor og spesialist i sportens geopolitikk
com AFP
